I begynnelsen av juli 2018 sto jeg utenfor Domkirka i Oslo. Jeg ventet på en kamerat. På plenen var det flere stormåker som oppførte seg aggressivt. Måkene hadde kvestet en due alvorlig. Jeg så på duen. Blod fra halsen.
Kjente på den. Den var varm. Pustet fort og så ut som den var døende. Etter et sekunds betenkning bestemte jeg meg for å gjøre slutt på lidelsene dens. Så jeg tråkket hardt på hodet og knuste det. Dens lidelser var over. Følte meg voksen og ansvarlig. Lot den ligge. Renovasjonsetaten eller måkene fikk ta seg av resten av jobben. Kinesiske turister så opp på meg (jeg er høyere enn kinesiske turister).
Etter et øyeblikk ble denne følelsen av å ha gjort det rette overmannet av spørsmål. «Hvorfor gjorde du det»? «Hvorfor blandet du deg inn»? «Og hvorfor valgte du å drepe i stedet for å forsøke å redde den»?.
Hvor mye hadde det kostet meg å legge duens hode i hånden min og stryke den. Trøste den. La den ligge i hånden min …før den døde eller før den eventuelt mirakuløst skulle våkne til liv igjen. Jeg fikk bilder i hodet av dette.
Uansett hvor kvestet mennesker er så ville det aldri falle noen inn å tråkke på hodet deres hvis de er dødelig skadet. For å ende lidelsene deres. Så hvorfor er det riktig å gjøre dette med dyr? Der og da bestemte jeg meg for aldri mer å drepe et dyr, med mindre jeg skal spise det eller det skal til å spise meg.
Ca en måned senere ringte en kamerat som jeg bodde sammen med. Jeg hadde fortalt han denne duehistorien. Jeg liker å fortelle den. Han hadde nettopp gått forbi en spurv som bare lå på bakken. Hadde flytt på et vindu. Med min historie surrende i bakholdet ble han i villrede for hva han skulle gjøre. Drepe den og gjøre slutt på lidelsene, bare gå forbi eller aktivt prøve å redde den. Jeg ble litt brydd. Syns spørsmålet kom brått på. På instinkt svarte jeg at det måtte han jo finne ut av sjøl. Så innså jeg at han ringte meg på grunn av duehistorien. Ta den hjem sa jeg. Han gjorde det. La den i et te-fat sammen med litt gress, frø og nøtter. Der lå den med nebbet i porselenet og pustet i rask rytme. Jeg kom hjem og fikk se den. Den var ikke stort større enn en kjøttmeis. Jeg strøk den på hodet. KVAPP, så våknet den. Reiste seg litt klosset, før den plutselig sto opp på beina. Jeg plasserte et tørkle på håndflaten og plasserte hånden som en forlengelse av bordet. Slik at spurven kunne stige på hånden min. Det gjorde den. Jeg gikk på terrassen. Fuglen ble stående på tørklet i kanskje 5-6 minutter før den bestemte seg for å fly avsted. Med livet i gave. Av mennesker, som i stedet for å gjøre slutt på lidelsene ga den et mirakel. To måneder senere ble jeg veganer, men det er en annen historie.