Å lære å slå hjul

Jeg satt og blogget (!) om den moderne kroppen i forfall. Hvordan vi stadig prøver å lære mest mulig i hodet, mens vi sakker akterut for Big Data og kunstig intelligens. Samtidig blir stivere i ledd og muskler og får stadig større egenvekt. Ikke noen gunstig utvikling. Hverken for meg eller menneskeheten. 

Så jeg tenkte at et future human-menneske burde mestre mye mer med kroppen sin enn bare med hjernen. Selvfølgelig kan mine barnebarn den lille gangetabellen, klokka, alfabetet, engelsk og et par språk til. Men jeg håper de kan slå hjul, stupe fra 10 meter, beherske alle svømmedisipliner og gå i spagaten. Alle barnebarna. Det burde være en selvfølge. De kan forhåpentligvis danse ballett også. Spille gitar og komponere dikt og sanger også. Med mindre de har et handicap. 

Jeg ville gå i bresjen for mine kommende generasjoner, i det minste med å lære meg å slå hjul. Så dette er min hjul-rapport. God hjul:

Dag 1

Bestemmelsen kom rundt klokken 10.00. Jeg satt på Espressohouse og bare hadde bestemt meg. Jeg må lære meg å slå hjul. NÅ.

Jeg startet med å studere noen youtubevideoer. 

Jeg studerte turntvillingene intenst og lenge. De forklarer veldig detaljert og step by step.
Denne videoen forklarte litt langsommere og ga mulighet for å tørrtrene før man liksom går på hodet. Passet meg bra.

Klokken 12.30 var jeg på Aktiv på Dagtid og insisterte på at Mona (la oss kalle henne Mona) eller noen andre av de storøyde damene bak skranken skulle lære meg å slå hjul. NÅ! Alle tre bak skranken så usikkert på hverandre, inntil «Mona» sa. Ok. Jeg kan vise deg litt. Flott. Da sees vi etter at jeg har skifta. Jeg skifta og fikk noen instruksjoner. Trente med å ha begge armene på en lav bukk og svingte beina så høyt som mulig. Det virket patetisk.  Syns jeg hadde null framskritt. Vondt i venstre arm, venstre lysk venstre alt. Alltid vondt i venstre siden. Jeg gikk. «Mona» visste meg at hun faktisk kunne slå hjul. Perfekt. Hun var flink.

Jeg skifta, dusja og dro. Dro hjem. Så til Frognerparken. Her tok jeg å falt i kolbøtte, sånn for å komme i varmen. Jeg prøvde også å stå på henda ved å ligge på magen intill et tre og så sakte klatre beina opp treet, mens jeg sto på henda. Herregud patetisk. Svakt.

Deretter prøvde jeg å slå hjul. Så rett fram. ene foten foran den andre. Hendene ned i bakken til siden og jeg punkterer fullstendig. Det var flaut. Ga opp. Gikk hjem og mediterte (Jeg har 3 års meditasjon bak meg og må vel kanskje sies å være flink til å meditere. Likevel har jeg altså ikke mere kroppskontroll enn at jeg IKKE kan slå hjul, men som man sier i meditasjon: Jeg er en perfekt som jeg er. Smil. Aksepter situasjonen. Da, og først da kan du endre situasjonen). Totalt tidsforbruk inklusive youtube: ca 2 timer.

En dag senere. Dag 2

Det regna og var meldt regn hele dagen. Jeg så på videoer. Kom over denne.

Han gir meg et minutt med veldig basic øvelse, hvor jeg nesten ikke løfter beina. Det er der jeg er neste gang jeg trener.

Tidsforbruk kanskje 20 minutter.

To dager senere, dag 3

Jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde satt en deadline på dette prosjektet. Morgentrimmen i Frognerparken avdekket HUNDEBÆSJ foran øynene mine og foran første dukk ned mot første patetiske forsøk på et hjul. Jeg visste det ble mislykket. Visste at beina ikke kom opp og visste at armene skulle svikte av vekta og det faktum at jeg ikke bøyde overkroppen nok, ikke løftet bakre bein nok opp og i det hele ikke gjorde noen verdens ting riktig. Så takk hundebæsj. Jeg droppet til og med forsøket. Tidsforbruk ca 5 minutter.

To dager senere, dag 4

I dag var morgentrimmen redusert til gammelmannsløping og stive forsøk på begynnende hjul. Jeg sto rett fram, bøyde meg og satte ene hånda i bakken etterfulgt av den andre, mens jeg sparket bakerste bein oppover og dreide rundt. Jeg ble sliten i armene og deprimert. Et ungt nydelig par møttes i Frognerparken og gikk hånd i hånd nedover en sti, mens de kunne betrakte en gubbe og stå og øve patetisk på noe uforståelig på en benk. Fra den ene siden til den andre. Herregud altså. Skyt meg. Samlet trening på å slå hjul var vel kanskje 10 minutter og jeg ble støl overalt og ikke minst i ræva. Faen. Klarer jeg dette.

Seks dager senere, dag 5

Hadde et lengre opphold. Var nå tilbake i Frognerparken. Ting gikk plutselig lettere. Musklene ikke lengre støle. Fantastisk. Jeg går ikke helt ned i bakken, men noenlunde nesten. Klarer å holde beina ganske rette og jeg snur ganske greit når jeg lander. På dette tidspunktet tenkte jeg at jeg skulle klare det i løpet av to eller tre uker. Tidsforbruk ca 15 minutter.

En dag senere, dag 6

Samme opplegg. Jeg øvde ca 10 ganger i hver retning. Tidsforbruk ca 2 minutter.

En dag senere, dag 7

Jeg hoppet og spratt nedover Frogner til Frognerkilen. Videre til Tjuvholmen. Lekte der. Som om jeg var alene i verden. Tidlig på morgenen, så jeg var også ganske alene. Astrup Fearnley. Lekte. Tok ca 20 patetiske «slå-hjul»forsøk i hver retning. Tidsforbruk ca 4 minutter.

To dager senere, dag 8

Det ble litt trening i frognerparken. Nivået ser du i denne gifen her: Det ble 25 forsøk i hver retning. Stivheten og smertene på bevegelsene er mindre. Tidsforbruk ca 4 minutter.

Fire dager senere dag 9

Jeg begynte å få taket på det. Solen stinte og gresset var noenlunde tørt. Jeg dristet meg stadig til noen mere voksne forsøk. Tidsforbruk ca 4 minutter

En dag senere dag 10

Jeg var stiv og støl igjen. På den daglige treningsturen gjorde jeg noen forsøk på å slå hjul igjen, men det viste seg at jeg hadde glemt alt. Så jeg fikk ikke til en pøkk. Faens i helvettes opplegg. Tidsforbruk ca 2 minutter.

Tre dager senere dag 11

Jeg surret rundt i byen. Vandra og sykla. Var vel i bevegelse sånn ca 4 timer om dagen, som er innafor. Det var litt vått og småkjølig. Bare 17-18 grader. Ja ikke så veldig kaldt da, men…Jeg gjorde noen forsøk på plen og andre steder og var vel ikke helt vellykket. Jeg var rusten igjen. Det satt ikke altså. Tidsforbruk ca 5 minutter.

En dag senere, dag 12

Plutselig var det noe som skjedde. Jeg var i Frognerparken og øvde veldig basic, hvor hendene var ca 30 cm høyere enn føttene. Mest for å svinge beina stivt og så høyt som mulig. Det gikk lettere. Jeg snudde riktigere. Det føltes rett. Prøvde på gress. Smerte skjøt opp i venstre skulder. Prøvde å rulle mere. Der! og Der! Var ikke den ganske bra? Drev rundt i byen. På Etterstad fant jeg en liten skråning og der syns jeg faktisk jeg fikk det til perfekt. Nå satt den, men det ga litt øre/hodesus. Tenkte at blir det vær for det blir det noen filmede gifer i morgen. Tidsforbruk ca 30 minutter igjen.

En dag senere, dag 13

Jeg var rusten igjen. Kroppen var rett og slett ikke villig. Ting gjorde vondt. Beina ville ikke opp. Hvor ble det av magien nå da. Gammelkroppen. Fuck kroppen. Fuck life. Jeg får ikke til noe igjen. Tidsforbruk kanskje 5-10 minutter.

En dag senere, dag 14

Det var fint vær. Jeg har vandret endel rundt. Løpte til Frognerparken. Gjorde litt ut-tøyning og bøyning før jeg gikk i gang. Øvde først på en forhøyning til hendene på ca 20 cm. Var stiv og støl, men følte at jeg fikk beina opp. Senere driftet jeg til Sogsvann og nede ved Norges Idrettshøyskole øvde jeg på en gressplen. Resultatet ikke så værst. En forbedring, men fortsatt må beina mere opp og jeg må mere i kryss. Sliten. Det kjentes. Jeg er så nær, men har ikke knekt koden enda. Stiv og støl. Tidsforbruk var kanskje 40 minutter dedikert til dette.

Oppsummering 4,5 timer gjennom 14 dager

Jeg gadd jeg ikke vente med å publisere artikkelen til hjulet ble perfekt. Jeg syns artikkelen ble for viktig. I løpet av to uker har jeg brukt ca fire og en halv time på å lære en ferdighet og den sitter jo ganske så bra. I løpet av tiden en vanlig femtiåring bruker på en tv-kveld har jeg lært meg å slå hjul. Hva mer kan jeg lære? Jeg vet ikke. Vet bare at kroppen har noe sånt som 656 muskler. Disse kan brukes i kombinasjoner vi knapt kan forestille oss.
Jeg føler en dragning mot Parkour. Urban 3D intelligens. Framtidens sport. Framtidens vinnere. Går an å lære på youtube.

Please follow and like us: