Forestill deg at du er vanvittig ond. Hva ville du i fantasien vært i stand til å gjøre? Jeg går ut fra at dersom du tenker fritt, så klarer du å visualisere deg selv gå amok med et maskingevær i en folkemengde, eller at du går berserk med en bil på et torg. Kan du se for deg at du systematisk går gjennom en skole og skyter voksne og barn, mens du går fra rom til rom. 

Forestill deg hvordan det vil knyte seg i magen din. Tenk på din egen panikk. Tenk på  politi og forsvar veldig raskt vil sette kraftige ressurser på å stoppe deg. Forestill deg hvordan livet ditt vil bli etter noe slikt. 

Terrorhandlingen som fant sted i Oslo og på Utøya vitner om en ufattelig ondskap. Å drepe uskyldige barn og ungdom som ikke har sjans til å forsvare seg og som ikke har gjort en flue fortred vitner om at mennesket har en iboende onskap i seg som kan være fryktelig. 

Samtidig vitner det om en fantasi og intelligens som må være meget høy. Å planlegge og gjennomføre en bombeaksjon i regjeringskvartalet som en avledningsmanøver for å (uforstyrret av politi og sikkerhetsstyrker) gjennomføre en regelrett nedslakning på en øy. En øy hvor det ikke er sikkerhetsvakter. En øy hvor det ikke er mange voksne. En øy hvor sunne ungdommer med gryende samfunnsengasjement er samlet. En øy du vanskelig kan gjemme deg på og vanskelig kan flykte fra. 

Og målet. Dette rammer alle i det norske arbeiderparti. Hvert eneste aktive medlem i det norske arbeiderparti blir direkte berørt av dette. Det rammer hele det Norske folk. Det rammer hele den norske mentaliteten.  

Og til slutt har du feigheten. Skuddsikker vest. Overlevelsesinnstinktet som gjør at gjerningsmannen overgir seg etter mange timers uforstyrret massakrering i stedet for å rette den siste kula mot eget hode. 

Jeg er sjokkert. 

kobling.no har som mål å peke på handlinger og aktiviterer som forbedrer livskvaliteten til deg selv som enkeltmenneske og til samfunnet forøvrig. Denne saken burde ikke stått om på kobling.no i det hele tatt.

Men jeg velger å skrive noen ord likvel.  

Jeg vet ikke hva jeg mener bør gjøres. Først og fremst syns jeg dette er fryktelig trist. Jeg føler en sorg. Samtidig vokser det et sinne i meg.

Dette kan skje igjen. Det finnes filmer og TV-spill, romaner og historier fra virkeligheten som vitner om det. Det ligger en latent morder hos folk blant oss. 

Kanskje vi rutinemessig må stille oss følgende spørsmål i alle situasjoner: Hva gjør jeg hvis det kommer en bevæpnet fyr fram her og plutselig begynner å skyte? Hva slags skader vil en bombe utgjøre her. 

Tidligere fnøs jeg av sikkerhetsvakter med maskinpistoler på utenlanske flyplasser eller vektere utenfor hoteller med automatvåpen. Tror det blir lenge til jeg fnyser av dem igjen.