Etter nærmere 15 år med urbant asfaltliv er tiden kommet for å oppsøke den.  Det skal spikkes med kniv. Komforten skal vekk. Vi skal leve primitivt og tøft. I pakt med omgivelser med hår. 

Jeg er på mange måter en litt ensom ulv når det gjelder å oppsøke skog, fjell og sjøen. Trenger liksom ingen med meg. Det skal i så fall være noen jeg kjenner jævlig godt. Gidder ikke gamble på at personkjemi skal komme mellom meg og den herlige ”flow-følelsen” man plutselig kan få på viddene. Ungene hører selvsagt helt naturlig med inn under dette. De og konemor.

I sommer hadde vi en telt-tur på en holme i Oslo. Uten så mye annet enn at vi tok en lettbåt til Mølen og koste oss der. Det var på Mølen jeg begynnte å drodle på å finne et tur-konsept som ville være enda hyggeligere. Å flyte på en elv. Ikke se hva som er rundt neste sving. Full fart og stormende, humpende stryk som avløses av et rolig og langsomt driv nedover elva i litt laidback og koselig stemning. Stemninger for full fryd og hyl og den gode samtale kort og godt. Det fristet.

Startet med å kikke litt på google earth for studere sattelittbilder av elver i Norge, med litt nærhet til oslo. Deretter ble det til å søke opp kano-utleriere via Finn.no og google og Aktiv i Oslo. Da kom jeg i kontakt med Olve i Villmarkskompaniet. Et eventfirma i Trysil som driver med adskillig mer enn kanoutleie, men også det. De kunne gi meg gode tips og pakkeferdige løsninger. Som Olve skrev: ”Dere ankommer Trysil og Klara Camping fredag kveld. Her parkerer dere bilene og vi kjører dere nordover til Jordet. 16 km nord for Trysil sentrum. Dere Camper ved elva ved Jordet og padler derfra dagen etterpå. Etter å ha passert Trysil padler dere videre nedover til Grasmo Villmarkscamp 11. km sør for Trysil . Der nede kan dere eventuelt sette opp egne telt”.

Som sagt så gjort. Etter å ha gitt ungene beskjed om at vi skal til Trysil i helgen og padle i kano og ligge i telt var det meste gjort. Det er viktig å legge en slik sak fram for ungene på en måte som utelukker valget ja eller nei. Presenter opplegget – hva som er i ferd med å skje. Ikke spør. De sier alltid nei. Ingen vil ut av comfortsonen sin frivillig eller ubevisst.

Pakkingen:
Med en familie på fire og en boflate på ca 140 kvm blir det ikke alltid lett å finne tingene. Heldigvis får jeg pakket når det ikke er så mye folk i huset. Jeg finner først fram de mest fundamentale tingene. Liggeunderlag, telt, soveposer. Pakker soveposene og legger alt på gulvet, slik at det ligger oversiktig og greit foran meg. Liggeunderlag, soveposer og telt pakkes i en ryggsekk. Klær pakkes i en annen. Viktig å ha minst mulig, samtidig som man pakker nok til at man ikke fryser. Greit nok med meg selv. Jeg vet hva jeg trenger og jeg vet hva jeg har. Men når det kommer til ungene blir det litt værre. Det er mor som kjøper klærne. Det er mor som vasker dem og det er mor som putter dem i skapet. Det er til og med mor som legger klærne fram om morgenen, slik at ungene vet hva de skal ha på seg om morgenen. (jeg som trodde det var likestilling i hjemmet vårt.... Vel vel). Jeg leter og jeg finner. Først to skift til hver. Regntøy, ekstra sko. Deretter må jeg fjerne ting.

Etter hvert har jeg pakket alt. Til sammen nok bagasje til å fylle bagasjerommet i en wv passat stasjonsvogn.

Veldig nyttige ting å ta med på telt-tur:
    Hodelykter. Med mindre du tar en nord-norsk en, så er hodelykt uunværlig.
    Ekstra driftstoff/gass til oppvarming og koking/steking
    Tennvæske til bål Kniv Øks/daggert

Kl. 19.00 er vi framme på Clara Camping en kilometer utenfor Trysil sentrum. Her venter Jonas på oss. Han har gjort klar tre kanoer og vi pakker turutstyret i bilen og blir transportert til Jordet, som ligger langs Trysil-elva 16 kilometer før Trysil sentrum. Her slår vi leir. Det haster litt da det begynner å bli mørkt.

Hodelyktene kommer godt til nytte. Jeg er sjeleglad for investeringen i mitt nye telt. Et helsport Camp extreme 3-mannstelt. Passer alle årstider. Teletet er veldig lett å slå opp. Man trer inn spilene fra en side og de stopper i en lomme på andre siden. Lett å gjøre for en person og det går raskt. Når spilene står spent i en bue strammer jeg i teltets framside og bakside, slik at det står. Deretter setter jeg pluggene i på siden. Teltet blir stramt og fint fort. Det eneste som irriterer er at det virker litt feil sydd. Det blir liksom ikke rett langs sidene, men svinger seg litt. Særlig ved inngangspartiet. Samtidig er det lett å ”strekke” teltet for mye, slik at det blir knotete og uhåndterlig å åpne og lukke inngangen. Men greit nok . Stoffet er meget sterkt og ryker ikke. Jeg går inn og knepper på innerteltet og er ferdig. Rogers 8-mannstelt kjøpt på Biltema for kr. 2.000,- byr på litt større utfordringer og jeg og Bjørn Steinar må hjelpe til før de får det opp. Til gjengjeld har familiien Soløy enebolig, mens familiten Tvedt må nøye seg med en liten leilighet. Greit nok. Vi har 3,5kilo vekt og Roger har 8 kilo.

Klokken 21.00 kommer Jostein Ernø med barna Olaf (9) og Siri (12). De kjører ikke til Klara Camping men direkte til teltplassen. Samtidig som Roger og jeg har jobbet med teltet har Isac samlet ved. Den er våt. Med hjelp av rikelig med tennvæske får vi fyr på bålet. Men det er tennvæsken som varmer i begynnelsen. Etter hvert sparker og brenner bålet av segl selv. Vi må hele tiden fylle ved.

Stemningen er kjempbra. Elva durer og brummer og virker mektig, selv om vi ikke ser den så godt i mørket. Morgendagen blir spennende og kvelden er det likeså. Det er sent og lett å få ungene i seng. Jacob, min yngste er ikke særlig begeistret for å ligge i teltet uten at jeg er der, men han går med på at jeg sitter sammen med Jostein og Roger langs bålet en stund. Bålet er tross alt bare 7 meter fra teltet.

Jostein fisker fram en liten tipakning Prince light. 10 dager uten røyk ryker. Jeg tar en røyk av Jostein og vi røyker tipakningen så fort det går an. Kjederøyker. Noe godt i koppen og en hyggelig prat om jobb før vi går hver til vårt telt.

Lørdag: Padledagen.
Våkner klokken 0700, men står ikke opp før klokken 0900. Jeg er først oppe og samler ved til bålet og begynner å lage frokost. Snurring, egg og brød til de som vil ha det og pannekaker til de minste. Det freser og koker. Livet smiler. Alle er litt urolige for å starte padlingen. Det tar lang tid å rigge ned utstyret og pakke det ned i kanoene, men til slutt står tre ferdigpakkede kanoer ved elvebredden. Hvordan kommer vi oss uti? Tidligere har jeg prøvd meg på litt rafting i elv og padling med elvekajakk på yttersiden av vesterålen vinterstid i sydvestlig kuling. Det jeg tenker på er erfaringsgrunnlaget fra kajakkpadlingen . Er veldig bevisst på at dersom jeg setter åra ned på oversiden av elva (om kanoen ligger på tvers av elva), så vil vi umiddelbart gå rundt. Dette fordi vannet har større fart enn oss. (motsatt av dersom du surfer på en bølge. Da skal du nettopp sette åra inn i bølgen, da kajakken har større fart enn vannet). Jeg tenker også at vi må enten ha større eller mindre fart enn elva. Da kan vi styre. Dersom vi bare driver med elva har vi ikke styring. Alt jeg tenker prøver jeg å si høyt, slik at Jostein og Roger får det med seg.

Når jeg tenker over det i ettertid var vi overforsiktige. Roger og jeg har til og med festet ungene i oss selv med tau. Faller vi uti slipper vi at de driver fra oss. Første og siste båt utstyres med Walkie Talkie, slik at vi kan holde radiokontakt dersom det skjer noe i ytterkant av kolonnen.Når vi padler ut skjønner vi at disse forberedelsene er latterlige. Selv om elven bølger litt går det lekende lett. Elva er ikke dyp heller, så det er egentlig ikke noe å frykte i forhold til å falle uti heller. Det burde bare være å stå oppreist, så står du i ro. Kanskje med unntak av minstemann. 20 kg. Blir kanskje litt i letteste laget, selv om det er grunt. Isac (11) sitter foran. Jacob (8) i midten, mens far sitter bak og styrer. Kanoen er forbausende stabil. Time etter time padler vi nedover elva. Selv om vi alle inser at dette er rimelig trygt, må vi passe oss litt for ikke å kjøre rett på steiner. Som regel går det helt av seg selv. Idet vi passerer steinene kan vi se dem nede i dypet. En hindring som ligger i elva og skaper svinger i vannet. Stor, stygg og truende ligger der alt fra de stikker litt over vannskorpa eller ligger 20 cm under vannet. De ser ut som troll som ligger der.

Noen ganger humper det sånn at vannspruten står inn i båten. Isac blir våt. Kanoen blir litt våt også av at vi skifter åre fra høyre til venstre side.

Kappkjøring.
Med tre kanoer, 8 gutter og en jente må det nødvendigvis bli litt konkurranse av det hele. Det er spennende. Man må finne de områdene i elva som ikke er så grunne at man blir sittende fast. Det gjelder å holde utkitt å se der vannet går fortest i elva. Ledende båt har presset. De må padle som faen for å holde ledelsen og samtidig er du en test-pilot for hvor det er best driv i vannet. Går du på grunn har kanoene bak en gylden mulighet til å velge en annen trase og suse inn i ledelsen. Det gjorde vi mot familien Ernø. De ble stående bom fast og vi kom oss videre.

Famlien Ernø var også den kanoen som opplevde mest dramatikk. Jostein styrte båten langs bredden på en øy på elva. Selvsagt for å oppnå best mulig fart. Plutselig ser Olaf et tre som stikker rett ut i elva. I full kollisjonskurs og 3 sekunder før impact skriker han ut, men for sent. Jostein har ingen mulighet til å endre kurs eller bremse. De kjører rett mot treet, som prøver å skrelle alt som stikker opp over kanoen, hvilket er hele Ernø-familien junior. Heldigvis blir de bare feid bakover i båten til de er hos far....Han holder dem og får dyttet båten ut. Ingen overbord, untatt begge ungenes årer. De flyter. Driver nedover elva uten styring. Disse fisker vi opp senere.

Omtrent etter at Jostein har fått årene av oss (Vi plukket dem opp), er det ferdig med humpete elv. Nå er det ikke en krusning på elva. Vi driver sakte men sikkert nedover og jeg kjenner et sterkt sug etter røyk. Hva er ikke da bedre enn å stoppe i Trysil og rusle opp på Statoil-stasjonen . Vi kunne omtrent kjøpt hamburger, pølse og brus, men av turhensyn lar vi det være. Det blir for urbant. For fremmed for oss urbane jævler som begynner å få smaken på denne naturens egen autobahn. Så det blir matpakke i stedet. Ungene er rastløse og småsure. I hvert fall de største. De minste nøyer seg med å kaste stein i elva.

Turen videre nedover Trysil-elva går ca 1 ½ time nedover intill vi kommer til leiren. En tom campingplass. Vi slår opp telt. Ungene herjer fritt. Det tennes bål. Det røykes. Vi snakker….og så er turen over. …og alle var enige om at turen var bra….