Når du skal på tur kan forberedelsene gjerne deles inn i tre. 

1. Nødvendig teknisk utstyr
2. Klær
3. Mat

Nødvendig teknisk utstyr er teltet, ryggsekken, kokeutstyr, brennere, fyrstikker, kompass, hodelykt, sovepose, liggeunderlag og annet. 

Klær. Ta med minst mulig. Dersom du drar på sommertur, så trenger du ikke ta med skift. For kaldere tempereraturer trenger du å ta med skift. Man kan bli våt og det er viktig å skifte til tørt utstyr dersom du vil unngå å bli kald. 

På turen til Galdhøpiggen og Glittertind tok jeg med følgende mat. Seks matpakker à to brødskiver hver. En en og en halvlitersflaske og en halvlitersflaske til vann og drikke. To Real turmat - vakuumpakkede poser med henholdsvis fiskesuppe og lapskaus. En boks med snurring. 6 New energy sjokoladebarer. Thats it. På veien opp til Jotunheimen spiste jeg en deilig hjemmelaget lasagne. 

Klikk her for billedserie fra turen.

Klokken er 08.30 og jeg sitter i bilen og er på vei. Jeg kjører Mot Sandvika, tar av mot Hønefoss og fortsetter nordover mot Fagernes. Deretter over Valdresfjella og så Lom og deretter Spiterstulen. Turen tar nøyaktig fem timer. 

Det føles godt. Klokken er 0900 og jeg er på vei til Fagernes. Solen skinner. Det er lite trafikk og sterke farger i terrenget. Duren fra dekkene som treffer midtlinja i veien gjør meg i godt humør. Musikken sitter. 90-talls rock. Iron Maiden, Metallica, Bowie og annet mix. Kaffe og en røyk må man ha også med vinduet åpent og 110 km/t. 

Jeg bærer på en liten bekymring dog. Det er bare en deltaker som har meldt seg på. Einar Hovind fra Trondheim meldte seg på 4 dager før tur-start. Jeg vet  ingen ting om han, annet enn informasjonen som var fylt ut i påmeldingsskjemaet. Jeg vet  han var på min alder og at han hadde telt selv. Han ringte meg dagen før avreisen. "Jasså e det du som har lurt mæ på tur sjø"...stillhet. -Ja, sier jeg. Vi var ganske stille i telefonen begge to. Einar spurte om jeg hadde vært på tur før. Om turen er organisert. Er jeg nå egentlig turvant vil han vite? Jeg svarer etter beste evne. Jeg er ikke veldig turvant, men i rimelig god form og har absolutt turlyst. -Jeg ser du har krysset av på at du har eget telt, sier jeg. -Ja, svarer han. -Fint, sier jeg og fortsetter: -Jeg kunne egentlig godt tenkt meg å ha teltet mitt for meg selv, så det er fint om du tar med ditt. Det er liksom greit hvis man drar flere eller sammen med noen man kjenner, men når det bare er to blir det fort greit å i hvert fall ha en liten svære av privatliv. Syns nå jeg da. Einar er enig. 

Tenk om Einar er en slitsom erketrønder som prater hele tiden. Tenk om han ikke sier et ord, men er stille og mutt litt som jeg. Tenk om Einar er psykotisk eller voldelig...eller jævlig irriterende...

Klokken 14.00 er jeg på Spiterstulen og fem minutter etter det kommer Einar. Vi hilser. Einar viser seg å være en hyggelig kar. Ingeniør, gift, to barn og relativt nyvåknet friluftsmann, men med veldig lang tur-erfaring. Vi prater unger, jobb og turer, men det blir ikke masete. Einar har ikke behov for å la skravla gå i et og det har ikke jeg heller. Veldig behagelig. 

Vi gikk ca en time etter at vi ankom Spiterstulen og etter ytterligere en time slo vi leir. Vi kastet fra oss sekkene, pakket opp småsekker og startet bestigningen av Galdhøpiggen. Norges høyeste fjell. 

Turen opp til Galdhøpiggen var veldig grei. Det var  jo ikke langt fra Spiterstulen. Etter ca 3 timer var  vi oppe på fjellplatået og utstikten ble  fantastisk. Jeg valgte å ta på meg joggesko etter at jeg kastet sekken. Disse ble umiddelbart våte, men likevel ble jeg ikke kald. Gåingen, tempereturen og det faktum at jeg var godt kledd sørget for at beina ikke ble to frosne klumper. Jeg vil imidlertid ikke anbefale andre å bruke asfaltjoggesko i fjellet. Det er rett og slett ikke gode nok. Grunnen til at jeg valgte joggesko foran fjellsko når jeg gikk uten sekk var at skoa mine hadde en tendens til å gnake hull i skinnet under tærne. Særlig når jeg gikk langt. 

Toppen av Galdhøpiggen er majestetisk. Det første du ser er hytta. Den ser ut som en forvokst samelue i stein. Galhøpiggen er luftig. Det går rimelig rett ned fra vestsiden, bratt fra øst og nord-sør sidene er smale fjellrygger som gjør piggen tilgjengelig fra to hold. 

Jeg ble ganske fort kald på beina i mine Mizuno joggesko, mens Einar ville nyte øyeblikket og tar til å spise matpakka og drikke varm solbærsaft. Er det noe Einar liker på tur så er det uten tvil varm solbærsaft. Jeg lot han få sin seiersstund på toppen av Piggen for seg selv litt, for jeg måtte bare begynne å bevege meg. Ned mot base camp. Einar tok meg snart igjen og så gikk vi mot leiren.

 I 2005 prøvde jeg og en kamerat å bestige Galdhøpiggen. Det var i slutten av september.  I bilen, en halvtime etter Beiostølen spurte jeg kameraten min om han hadde kjøpt noen polvarer. Det hadde han ikke. Det syntes jeg at vi måtte ha. Of course.  Vi snudde og kjørte tilbake til Beitostølen. Kjøpte en halv flaske Larsen V.S.O.P. og kjørte igjen mot Spiterstulen. Vi hadde tapt en time på dette spritkjøpet. 

Ca 6 timer etter dette var det begynnt å bli mørkt. Vi hadde kommet oss opp på platået og hadde kanskje bare en halv time igjen til toppen. Likevel. Vinden var økende. Vi var slitne og det begynnte å bli veldig mørkt. Så vi bestemte oss for ikke å gå til toppen. Vi snudde altså med uforettet sak. 

Vi trasket og gikk med veldig tung oppakning. Nedover. Feberslitne. Vi fant en teltplass med litt mose blant enorme mengder stein. Fingrene mine var følelsesløse. Det var tungt å fikle med det jævla teltet og det var svarte natta. Men vi klarte nå å få det opp. I forteltet stekte vi snurring, brød og egg. Nydelig. Etter en veldig anstrengende dag var det på tide med en konjakk. Siden det var stupmørkt og ingen hadde hodelykter så var det ikke så mye annet å gjøre enn å drikke opp konjakken. Vi drakk opp halvflaska på ca 5 minutter med grådige slurker. Samtalen gikk om løst og fast intill kompisen min fikk problemer med et ord midt i en setning. Vi ble begge plutselig ble stup fulle og bare lo og lo. En fullstendig ukontrollert latterkrampe. Det var sykt morsomt. Like plutselig som vi ble fulle ble vi edru. Latteren stoppet. God natt sov godt og vi sovnet. Fantastisk fylla kan man kanskje si, men ikke si at den var billig. Den kostet meg toppen. 

Akkurat nå drikker jeg ikke. Er inne i et alkoholfritt år. En annen historie. 

Nå satt  jeg igjen nedenfor Galdhøpiggen sammen med min nye kompis, Einar. Norges høyeste fjell var besteget. Vi hadde slått opp teltene og fikset leiren. Vi hadde spist. Samtalen gikk rundt løst og fast. Jeg tok en sigg. Einar en øl. -Kainn æ få by dæ på en konjakk?, sa Einar. Tiden var jo absolutt inne for en Avec. -Jeg må få takke for tilbudet og jeg har veldig lyst på en konjakk, men akkurat nå drikker jeg ikke. Jeg har faktisk innvilget meg selv et alkohofritt år. Stillhet. Pinlig. Faen også. Jeg skulle kanskje sagt ja til bare en konjakk, men det er nå prinsippet da. Einar skjønte tegninga og jeg trengte ikke utbrodere så mye mere rundt temaet. -Då har æ i hvært faill med mæ nok konjakk da, sa han, flirte og helte seg en drøy en i egen kopp. Vi satt oppe en stund men gikk til køys relativt tidlig. Lang dag dagen etter. 

Jeg sov dårlig. Det blåste liten kuling ute og teltet fikk  relativt hard medfart. Klokken 04.30 måtte jeg ut og sikre litt. Stramme pluggene. Jeg var lys våken og tok en sigarett. La meg igjen og sovnet etter hvert. 

Jeg våknet igjen klokken 07.30. Skrev i notatblokken at jeg stekte meg ostesmørbrød i steikepanna i forteltet. Skal du lage en story må man av og til notere det man gjør før man gjør det. Etterpå blir det liksom ikke tid. Det ble aldri noe ostesmørbrød. Vinden knakk en av teltstengene og teltet  la seg paddeflatt. Ingen stekemuligheter. Jeg spiste brødskiva kald i stedet. Fikk heldigvis  reparert teltstanga. 

Vi pakken ned og begynnte å gå mot Spiterstulen for en kaffekopp før bestigningen av Glittertind kunne begynne. 

Jeg ble sliten av å gå ned fra teltplassen og til Spiterstulen. Tung bagasje, lite søvn og nedstigning like bratt som en trapp uten trappetrinn slet på lårmusklene. 

Nede på Spiterstulen tok vi en kaffe. Jeg pakket med meg en mindre ryggsekk som jeg la i lokket. Den veide rundt et kilo og var ikke noe ekstra vekt å tenke på. 

Været var fantastisk. Spaseringen til Glittertind fra Spiterstulen var mindre strabasiøs enn til Galdhøpiggen. Det er mindre bratte stigninger. Dog er det adskillig lengre å gå, men så lenge terrenget er så vakkert som det er så er det helt greit. 

Ca en halvtime før leirplassen måtte vi forserere en elv. Ved å hoppe fra stein til stein kunne vi komme oss over omtrent tørrskodde til den andre siden. Dvs. Einar klarte det. Jeg hadde lavere sko og var nok litt mer klossete og utålmodig, så jeg ble våt. 

Rett før vi var på den andre siden av den ca 20 meter brede elva, var det en gressstust på en steinete øy. Her fikk Einar et morsomt møte med en lemen. Den var rasende. Jeg hørte den kjeftet og smelte som Donald Duck. Jo nærmere han gikk Mr. Lemmen desto sintere bla han.  Rett før den skulle til å fly i ansiktet på han, snudde Einar og fortsatte å forsere elven. Med ryggen til Mr. Lemmen følte dyret at det hadde vunnet. Den sto faktisk å kjeftet mens den hytten med neven. Som om den sa: - BEST FOR DEG AT DU STIKKER JÆVLA TOBEIN. DETTE ER MITT OMRÅDE. MITT OMRÅDE. JEG HADDE DREPT DEG. DREPT DEG!!!!. Så hoppet den en halv meter opp i lufta, landet på alle fire og løp ned i hullet sitt. En komisk figur. Faen at vi ikke tok bilde av den. 

Vi slo leir før vi begynte på siste oppstigningen og vandringen i sneen. 

Når du begynner på den siste oppstigningen har du over to timer før du er på toppen. Det føltes fantastisk. Solen stekte og sneen gnistret. Utsikten var  utrolig. Jeg gikk konstant med en følelse av at nå er toppen rett over neste topp, men bestandig ble toppen avløst av en ny topp i en ny horisont. 

Vel oppe på toppen var det minusgrader. Vi gikk fra 20 pluss til minusgrader på under 10 minutter. Utsikten fra Glittertind var mer spektakulær. Jeg følte det som jeg så 20 prosent av Norge. Kanskje var det det jeg gjorde også. Einar fram med varm solbærsafta og matpakka. Jeg var mere utålmodig og ville ned. Et mønster begynnte å danne seg her...

-Æ va no litt skeptisk til å bli med en totalt fremmed fyr på tur sjø, sa Einar på toppen. -Ittj så godt å vetta kæm main har med, men no...No angra æ itj på at æ vart med. Detta e fantastisk.  Jeg stemte meg enig i det. Hyggelig å nå toppen og hyggelig å få nye venner. 

Vi møtte vi en polakk med et dyrt kamera. Han kom til Glittertind fra den andre siden, via Glitterheim. Hans opplevelse av bestigningen var mer dramatisk enn vår. Polakken hadde gått i en brattere helling og hadde skistaver. Uten dem hadde han antagentlig sklidd ned. Han kom opp via skyggesiden og der var det et veldig hardt lag av is oppå sneen. Noen steder var det veldig bratt og veldig hardt. Faktisk så hardt at han slet med å slå staven gjennom isen. Ca en time etter at jeg vi begynnte å gå nedover igjen så jeg et helikopter. Håper ikke det var sendt ut for å redde polakken på holka.

Natt til søndag var det bikkjekald. Jeg våknet  i tretia og hadde ikke følelse i hendene som var utenpå soveposen. Jeg sto opp og sjekka forholda. Det var rim på teltet og sikkert minus fem grader. Vi var vel på godt over 1500 meters høyde, så det var jo ikke unaturlig at det var minusgrader. Ikke noe særlig å ligge på et tynt liggeunderlag og sommersovepose. Jeg måtte sette på litt varme i forteltet, kledde på meg mere klær og tok på lue før jeg krøp i soveposen. Sovna omsider etter at jeg fikk varmen igjen.

Einar på sin side hadde en bedre natt. Han lå på en ni centimeter tykk luftmadrass og i vintersovepose. Jeg tror også at siden han hadde et mindre telt, så isolerte det bedre også. 

Vi spiste en god frokost hver, pakket sammen og begynte å gå nedover. Matberegningen min for turen var perfekt. Etter frokost hadde jeg ikke mer mat. Ikke en sjokoladebit engang, men det var greit. Vi var bare tre timer fra Spiterstulen. Einar på sin side kunne blitt i fjellheimen i to dager til. Han hadde med mye tørrmat. 

Nedturen gikk greit bortsett fra forseringen av elva. Einar gikk over samme ruta som vi gikk dagen før, mens jeg begynnte å gå nedover langs elveløpet for å finne en bedre vei over. Jeg ville nemlig være tørrskodd fordi jeg hadde fått noen skikkelige gnagsår. Våte sko og grove ullsokker hjelper jo som kjent ikke noe særlig mot ømme bein. Jeg fant ikke noen bedre vei. Bestemte meg for å forsere elva barbeint. Med fjellskoa i hendene. Feilberegnet kraftig. Vannet var iskald og elva var skikkelig dyp. Plutselig sto jeg midt i med vann opp til balla. Mistet raskt følelsen i beina og holdt faktisk på å falle på rygg. Det ville resultert i at jeg hadde blitt dratt nedover med strømmen og fått problemer med å komme meg opp. Redselen hugg tak i meg og jeg konsentrerte meg  om å holde balansen. Jeg ble redd. Livredd for å skli på steinene. Livredd for å tråkke ned i mellom steiner og sette meg fast. Jeg kjente jo ikke hvor jeg tråkket for beina hadde mistet følelsen. Jeg bøyde med ned og prøvde å finne feste med armene. Støvlene ble våte. Jeg skjerpet meg og klarte å karre meg over, men jeg måtte sitte i ca 10 minutter å gjennvinne følelsen i beina før vi kunne gå videre. Kameraet ble ødelagt. 

Utenom dette gikk nedturen greit. 

Vi tok en kaffe og sjokolade på Spiterstulen og kjørte deretter ned til Lom for å ta en saftig burger. 

Etter burgeren tok vi farvel. Neste prosjekt blir kanskje Snøhetta. 

Har du lyst til å dra til Spiterstulen og/eller Glittertind så vil jeg gi deg følgende råd: GJØR DET!

Du trenger ikke være fjellvant og i løpet av en sånn tur blir du faktisk ganske fjellvant. Det er en fordel å dra sammen med noen. Spesielt til Glittertinden for der møter man ikke så mange folk. Skulle det skje uhell kan en turkamerat faktisk være livsviktig. Hadde min elveepisode endt med at jeg hadde satt meg fast, så hadde jeg ikke sittet her og skrevet om turen om jeg hadde dratt alene. 

Å reise sammen med noen man ikke kjenner: 
Det vil  jeg ikke ha betenkeligheter med i det hele tatt etter denne turen. Finner du noen som har lyst til å dra til fjells vil du finne at dere har mange sammenfallende interesser. Det er en utmerket setting å få nye venner på og du vil garantert lære noe. 

Hvordan komme seg avgårde
Følg med på kobling.no. Ny tur vil annonseres i løpet av kort tid. Kobling.no vil også legge opp til andre opplevelser enn fjellturer. 

Du kan også sjekke innom www.fjellforum.net, som er et møtested for fjell - og friluftsfolk. 

God tur - fra tanke til handling!

Klikk her om du vil se billedserie fra turen til Galdhøpiggen og Glittertind